Publisert av: Renathe Arevoll | oktober 28, 2010

Invitasjonen fra Kronprinsparet

Her er invitasjonen fra Kronprinsparet, den fortjener glass og ramme på veggen nesten tror jeg 🙂

Litt gromsete bilde nå i nattmørke, men det duger vel..

Reklamer
Publisert av: Renathe Arevoll | oktober 27, 2010

Gjestebud på Skaugum!

I dag kom det invitasjon i posten, og den var fra kronprinsparet.
Landsforeningen for barnevernsbarn er nemlig invitert til årets Gjestebud.
Det er en stor ære syns jeg at de tenkte på oss dette året. Barnevernsbarna fortjener virkelig denne oppmerksomheten.
Så mange barn og unge i dette landet har det ikke godt, derfor er det en stor gulerot for de at søkelyset rettes mot dem i år.

Gjestebudet skal i år være 3 november på Skaugum i Asker og vi har fått invitere med oss 40 ungdommer.

Dette blir så spennende og ikke minst en veldig hyggelig kveld er jeg sikker på! 🙂

Publisert av: Renathe Arevoll | oktober 27, 2010

Informasjon til barn og unge gir trygghet!

Jeg er tidligere barnevernsbarn eller såkalt fosterbarn og stolt av det. Det er lenge siden jeg sa det første gang. Nå har det til og med stått i avisen og jeg har sagt det på tv så jeg kan ikke gå tilbake på det, men det vil jeg ikke heller. For jeg er fortsatt stolt, kanskje mer stolt nå enn noen gang tidligere. For hvor mange er det som er så heldige at de har foreldre som har valgt seg fordi de ville ha nettopp dem? Jeg har det!

Det jeg mener å si er at biologiske foreldre får sine barn, de velger dem ikke. Og selvsagt blir de glade i dem. De kan forme dem og påvirke dem til å bli den typen mennesker de ønsker at de skal bli. Det er ikke det, fosterforeldre kan også forme og påvirke barna, men på en helt annen måte enn de biologiske foreldrene. Fordi fosterbarna alltid vil ha med seg normer, opplevelser og minner, på gode godt og vondt, fra et hjem eller kanskje flere. Barnevernsbarn har en ryggsekk som er full av opplevelser som ingen andre barn kunne tenke seg.  Hva de har med seg vil variere fra barn og ungdom, barnets alder og historien. Men noe vil de uansett ha med seg og det vil også være med å forme dem som mennesker, veien videre til å skrive livets manus.

Hvorfor er da de som jobber med barn og unge så redde for å snakke med de? Barna er jo eksperter på sitt eget liv. De har jo levd i alle tragediene som er grunnlaget ofte, for at de ikke kan bo hjemme.

Barn som flytter i fosterhjem kommer fra familier der de møter tomme kjøleskap, oppdrukne ølbokser, går dagevis uten å skifte bleie eller har en far som setter fyr på senga fordi han ser syner.

Barn kommer i fosterhjem når stefar denger de daglig, når en nær omsorgsperson seksuelt forgriper seg på dem, eller når mor heller vil feste med den nye kjæresten enn å sørge for at barna får middag.

Historiene man leser om barn som er lenket til bordet for å ikke forstyrre når far ser på tv, eller som blir sperret inne i kjelleren med rottene hvis de har sølt sjokolademelk er historier som skjer i virkeligheten og gjør at barnevernet ønsker å flytte disse ungene. Jeg har møtt barn som har vært så understimulerte at de i en alder av et halvt år ikke kan takle og bli holdt og gitt mat samtidig fordi det er for mye stimuli. Jeg har snakket med barn som gråter når de må dra fra moren etter endt samvær selv om mor har vært så ruset hele tiden at hun knapt nok har enset hva som har foregått.

Og jeg overdriver ikke.

Slike opplevelser setter spor i en liten barnekropp og i oss voksne når vi hører om dem. Alikevel så tørr vi ikke snakke med barna om det? For at barn og unge skal få det best mulig i sitt møte med barnevernet  og det offentlige hjelpeapparatet så må det kommunikasjon til. Både med barna som er den aller viktigste aktøren sitt eget liv. Men også mellom alle instanser som skal jobbe for at nettopp det barnet skal få det best mulig. Da snakker jeg om skole, barnehage, Bupa, helsestasjon og flere aktører.

Vi har hørt om barn og unge som ikke ble fortalt at de skulle flytte til en ny familie eller en ny institusjon før det plutselig skjedde.
Vi har hørt om barn og unge som plutselig ikke lenger skulle ha samvær med foreldrene, eller uten forvarsel skulle ha mye mer av det.

Disse barna opplevde ikke bare at de ikke ble regnet ordentlig med. Tilværelsen deres ble mye mer uforutsigbar og utrygg enn hva den hadde behøvd å bli.

Jeg tror voksnes usikkerhet på hvordan snakke med barn i krise er den viktigste grunnen. Mange voksne er også redde for å gjøre ”vondt verre” hvis de snakker med barna på ”feil måte”.

Et ungt relasjonskadet menneske trenger mest av alt voksne rundt seg som representerer grenser, forutsigbarhet og kontinuitet. Den “profesjonelle hjelper” må bruke andre arenaer enn bare møtet med den unge for å dekke alle behov, dermed må alle kommunisere skikkelig.

Informasjon til barn og unge gir trygghet!

Sitat av Mia Børjesson:

Vi skal ikke fortelle barna våre alt di skal gjøre, men gi dem det verktøyet som gjør at di kan skrive sitt eget manus i livet ”


Publisert av: Renathe Arevoll | oktober 11, 2010

Barnevernet og sikkerhetsnettet til barn

Etter spørsmål så legger jeg ut et innlegg jeg holdt for Sv i Telemark for noen uker siden, så her er det : )

 

Norge er et trygt og godt land for mange, men det er også svikets land. Fellesskapet vi har i samfunnet er alles storfamilie.
Det er her vi skal diskutere, stimulere, skape og utvikle, men det er også her vi skal fange opp de som ramler av karusellen.
Det er fellesskapet som har ansvar for å spenne opp et trygt sikkerhetsnett i barndommen. Sikkerhetsnettet skal være stort og robust. Slik at et barn eller ungdom kan ramle i hvilken som helst retting, og likevel falle trygt.
Barndommen og ungdommen skal være tiden for trygg snubling.

Uten å være klar over det er vi alle en del av sikkerhetsnettet. Vi er en nabo, en venn, en onkel, en lærer eller noen andre som ser.

Plutselig en dag er man selv den som tar det første skrittet. Neste skritt er kanskje de andre maskene i sikkerhetsnettet: barnehage, skole, barnevern, helsevern eller et familienettverk.
Eller alt på en gang? I et godt sikkerhetsnett så samarbeider alle parter.

 

Barnevernet skal verne barn. I sitt navn bærer barnevernstjenesten bud om vern av de mest utsatte i samfunnet.
Likevel er barnevernet en merkevare som vekker frykt, mistillit og mistenksomhet.
Det er et trist paradoks at en virksomhet som har sitt eneste mål å verne barn, sliter med omdømme i Norges land.

Barnevernet har riktig nok sine utfordringer,  – og gjennom historien har tjenesten bidratt til omsorgsvikt, overtramp og feilgrep som har gått utover noens liv. Likevel så vet vi at det i dag finnes uendelige mange som har fått et liv takket være barnevernets innsats.

Over 42.000 barn får hjelp fra barnevernet hvert år. Nesten 8.000 av dem opplever at det offentlige overtar omsorgen og plasserer dem i fosterhjem, på institusjon eller de får andre hjelpetiltak utenfor hjemmet.

Barnevernsbarn venter nå lenger enn tidligere på plass i fosterhjem, kommuner nektes i mange av landets fylker å plassere barn i private tilbud. – Faglig uakseptabelt.
Barn risikerer å bli plassert i omsorgstilbud som er lite egnet og kvalitativt ikke gode nok.
Mange barn i krise må vente på plass i fosterhjem. Ventetiden er lengre enn for ett år siden og skyldes at staten ved Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) ikke klarer å rekruttere nok fosterhjem.
Likevel nektes barnevernet i mange av landets kommuner nå å plassere barn i fosterhjem i regi av private institusjoner og stiftelser. Dette begrunnes med bevisste politiske føringer fra Regjeringen, og fører til mange anbudsrunder, som igjen gjør at barn og unge blir usikre på hvor og når de må flytte igjen..

Det spiller ingen rolle om det er det offentlige eller private som står bak fosterhjemsplassene, det viktigste er at barna har trygge, gode voksenpersoner som tar vare på dem.
Landsforeningen for barnevernsbarn får jevnlig henvendelser fra ungdom som er fortvilet over at de flyttes rundt i påvente av et permanent fosterhjem. Mange av de unge plasseres midlertidig i beredskapshjem.

Når man vet at man risikerer å bli revet opp av et miljø gjentatte ganger, tør man ikke knytte bånd til hverken familien du bor hos, eller skolen. Det fører til at du gir litt f…, du blir kanskje utagerende for å få oppmerksomhet, og dermed blir man sett på som problemungdom. Man gjør det dårlig på skolen fordi man ikke tenker på annet enn hvor du skal flyttes neste gang. Det kan i verste fall ende opp med at man får enda større problemer enn man hadde i utgangspunktet.

Det er voksne som bestemmer til barnet er myndig og fylt 18 år, om det er foreldre, fosterfamilie eller staten, så skal ingen barn få velge å gå til grunne. Når de en dag ser tilbake skal de se en historie der de har kunnet leve sine liv på sin måte, omgitt av gode, trygge voksne som har guidet dem frem i et urolig farvann.

Publisert av: Renathe Arevoll | august 21, 2010

Barnevern i vinden

Mediene har barnevern på dagsorden om dagen, det er veldig bra at søkelyset blir rettet den veien.
Men som tidligere barnevernsbarn selv, så blir man mange ganger lei diskusjonene om tvang vs ikke tvang osv.. Man blir vel ikke et bedre menneske av å bli sperret ute fra omverden?

Det eneste man som barn og ungdom ønsker er vel at det finnes noen som virkelig bryr seg om deg.  Alle har vi vel «den ene» personen i livet sitt som man kan snakke med om alt og vet at stiller opp samme hva du gjør. Akkuratt som Alfred i emil i lønneberget. Han var den eneste som virkelig forsto emil, som alltid stilte opp for han, hadde de gode samtalene, gikk i mellom om emil trengte det, lot han få se verden, samtidig som han beskyttet. Vi trenger vel alle barnevernsbarn eller ei en som Alfred,
uansett om man gjør dumme ting, tester grenser, prøver ut rus eller alkohol, eller tar din første sigarett.

Barnevernsbarn er som alle andre barn, unike.

Når det diskuteres frem og tilbake om tvang eller ikke, så tenker jeg at man bør vel tenke litt som om det skulle vært ditt eget barn?
Hadde mitt barn ruset seg, så hadde jeg ikke sperret han inne og kastet nøkkelen.  Jeg hadde kanskje  fotfulgt han, prøvd å prate med han, fått hjelp fra rusomsorgen, funnet ut hva det var han rømte fra og hva er det han virkelig ville rømme til…
Det kan da umulig hjelpe å legge ungdom i tvangstrøyer eller låse de inne? man kan vel tenke seg selv at jo mer du blir tatt med tvang og sperret inne, desto mer ønsker man å rømme? Men man må helt klart beskyttes for seg selv om det er nødvendig, men det er forskjell på omsorg og krenkelse!

Barnevernet kan ikke jobbe etter bare en fasit, barnevernet må jobbe etter hver enkelt ungdom og dets behov 🙂
I dag må ofte ungdommen tilpasse seg tiltaket og ikke omvendt.

Publisert av: Renathe Arevoll | august 10, 2010

Brev fra barnemunn

Sitter i kveld å leser et dikt jeg har på pc`n Vil gjerne dele det med dere

Brev fra en barnemunn..

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord, og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor. Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull. Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned. Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted, og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp, og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.

Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn, og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund. Og under dynen kryper han, med forventninger og håp, om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin. Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn. Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp, ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.

”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert, men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert. Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis. Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år. Men selv om han er liten, er det mye han forstår. At pappa ikke ser han, det forstår han godt, og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.

Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med. Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned. Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår. Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt. Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt. Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord, og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.

”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det står her på arket, se så mange ord!” Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød, og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner. Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner. Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt. Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”

”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken ”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken. Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg. Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort, og innser der han sitter at tiden har gått for fort. Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn. ”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.

Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn, da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn. For barnet leser for faren, om det han tror om verden. Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

Publisert av: Renathe Arevoll | juni 7, 2010

Mot alle odds..

Sitter å funderer på hva det er som gjør at noen klarer seg mens andre ikke gjør det?

Vi har alle likt utgangspunkt når vi kommer til verden. Men forskjellige foreldre, oppdragelse og oppvekstvilkår.

Noen klarer seg til tross for dårlige odds, er det fordi hjelpeapperatet har vært tilstede?
Eller er det fordi man bare bestemmer seg for at jeg skal klare meg og ikke falle i alle «hullene» som de rundt meg gjorde.

Når det er snakk om barnevernsbarn så sies det at 3 av 10 klarer seg bra.
Det er ganske knusende tall. Det er mennesker som har opplevd saker og ting som man ikke skal oppleve, og alikevel skal de  ikke få gode voksenår.

Jeg blir frustrert fordi det er så mange som må klare seg selv og alene som 18 år. Da blir man straffet på nytt. Hvem biologiske hjem er det som ber sin 18 åring om å klare seg selv da?

Hvis man ikke har lært det grunnleggende, hvordan skal man da klare seg som voksen? Hvorfor mangler det på gode tilbud til barn og unge som trenger et annet godt sted å vokse opp når man ikke kan bo hjemme?  Er det for lite lukrativt for fosterforeldre å melde seg, eller er det for store institusjoner? Er det vanskelig å forholde seg til barnevernstjenesten? Er kanskje  ikke så rart man blir forvirret av hele byråkratiet. Vi har Bufdir, bufetat, det kommunale barnevernet og forskjellige typer private ordninger. Man skal kjenne godt til hva som er hva for å holde tunga rett i munn noen ganger.

Nei, vi må få til ordninger som gangner alle parter. Jeg tror vi har for mange kokker, da blir det ofte mye søl..

Det har den siste tiden vært mye medie oppslag om barnevernet, legger ved noen linker her:

http://www.gjengangeren.no/nyheter/grov-omsorgssvikt-av-det-offentlige-1.3413846

http://www.gjengangeren.no/nyheter/feilene-gjentas-1.5349229

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/217104

Publisert av: Renathe Arevoll | april 28, 2010

Voksne for barn 50 år

Voksne for barn har 50 års jubileum i år.
Det skal feires med brask og bram nå 3-4 mai på Grand Hotell i Oslo.



Konferansen

De nordiske landene er blant de beste for barn og ungdom å vokse opp i.

Likevel har alt for mange psykiske problemer – mistrives på skolen, har det vanskelig hjemme og bekymrer seg for framtiden. Voksne for Barns jubileumskonferanse løfter fram hvordan vi kan samle krefter, ressurser og kompetanse for å gi barn og unge en best mulig oppvekst.

Målet med konferansen er å speile det nordiske synet på oppvekst og hva som kreves for at barneperspektivet skal ligge til grunn når vi planlegger for, og jobber med, barn og unge.

Vi har invitert noen av dem som er ”voksne for barn” i ordets beste betydning, og bedt dem bidra med sin erfaring og kunnskap. Vi vil løfte frem behov som må dekkes for at barn og unge skal kunne utvikle seg optimalt. Vi vil også peke på fordeler og muligheter vi har i Norden for å gi barndommen en enda bedre stilling enn den hadde på 1900-tallet.

Gleder meg og ser virkelig frem til å feire disse dagene med Voksne for barn og alle som kommer.
Spesielt blir det spennende under festmiddagen, da skal jeg nemlig sitte tilbords med Hennes Majestet Dronning Sonja.
Det ser jeg på som en stor ære.


Skal blogge i løpet av dagene, slik at dere som leser kan få fulgt med på disse spennende dagene.

Publisert av: Renathe Arevoll | april 7, 2010

Tilsynsfører ordningen i fosterhjem

I dag ble det lansert en rapport som heter «Jeg husker ikke navnet hennes engang».
Rapporten handlet om hvordan barn som bor eller har bodd i fosterhjem har opplevd sine tilsynsførere.
Dagen startet med at Hege Sundt som har skrevet rapporten og jeg var med i «morgen nyhetene» på NRK,
før ferden gikk videre til «frivillighetens hus» hvor rapporten ble presentert av Hege og delevis av meg.

Link til nyhetsinnslaget, http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/626702

Her er et sammendrag av selve rapporten:

Norsk Fosterhjemsforening – Landsforeningen for barnevernsbarn

Undersøkelsen er finansiert av Helse og rehabilitering

”Jeg husker ikke navnet hennes en gang”

Fosterbarns fortellinger om tilsynsførerordningen

Hege Sundt

Bakgrunn og målsetting

Bakrgunnen for denne undersøkelsen er at Norsk Fosterhjemsforening og Landsforeningen for barnevernsbarn i flere år har sett og påpekt at alt for mange fosterbarn ikke har fått oppnevnt en tilsynsfører og at tilsynsførerordningen ikke fungerer som den rettssikkerhetsgarantien den skal være.

Målsetting for denne undersøkelsen har vært å innhente kunnskap om dette fra fosterbarna selv, og komme med forslag til eventuelle endringer av dagens tilsynsførerordning.

I Norge bor det rundt 8000 barn og unge i fosterhjem. Det skal føres tilsyn med hvert enkelt barn fra plasseringstidspunktet frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp. Tilsyn fra en uavhengig tilsynsfører kommer i tillegg til den kontroll den kommunale barneverntjenesten selv skal føre.

Det er et alvorlig inngrep når det offentlige fratar foreldrene omsorgen for deres barn, og det må være sterk kontroll med at barnet får en forsvarlig omsorg og ikke utsettes for overgrep. Dette er også i tråd med FNs barnekonvensjons artikkel 25 om at barn og unge som er plassert utenfor foreldrehjemmet har etter vedtak av offentlig myndighet krav på oppfølging og tilsyn.

Fosterbarna i denne undersøkelsen og metode

I denne undersøkelsen er 19 fosterbarn og tidligere fosterbarn intervjuet om sine erfaringer og synspunkter til tilsynsførerordningen. På intervjutidspunktet bodde tolv av fosterbarna i fosterhjem og syv på hybel eller i egen bolig. Flere av fosterbarna har bodd i et og samme fosterhjem fra de var små barn, andre flyttet i fosterhjem i mellomalder, og noen var i ungdomsalderen. Et par av barna har opplevd mange utilsiktede flyttinger.

Alder på fosterbarna i dette utvalget:

12 av fosterbarna var mellom 12-18 år

4 av fosterbarna var mellom 18-23 år

2 av de tidligere fosterbarna er 23-29 år

Det er valgt en kvalitativ undersøkelse med et dybde intervju med hvert av fosterbarna. I tillegg til intervjuene er det benyttet en bredt faglig sammensatt referansegruppe. Gruppen bestod av tilsynsførere, fosterforeldre, saksbehandler i barneverntjenesten, Landsforeningen for barnevernsbarn, Norsk Fosterhjemsforening, en fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), prosjektmedarbeider og prosjektleder.  Referansegruppen har gitt innspill til intervjuguide, rekruttering av informanter, samt diskutert resultatene fra intervjuene og anbefalinger til endring av dagens tilsynsførerordning.

Forskriften om fosterhjem paragraf 8 og 9 om tilsyn ble valgt som analyseramme.

Konklusjon

Målt ut fra ut erfaringene til 19 fosterbarn ser vi at fosterhjemsforskriftens intensjoner ikke i tilstrekkelig grad oppfylles når det gjelder tilsynsførerordningen.

Resultatene fra intervjuene med fosterbarna er lagt fram og diskutert med en bredt sammensatt referansegruppe. Gruppen bekrefter langt på vei fosterbarnas fortellinger, og opplever å møte mange av de samme dilemmaene i sitt eget arbeid som tilsynsførere, fosterforeldre og ansatte i barneverntjenesten. Barnas fortellinger er også i samsvar med hva som rapporteres inn til Norsk Fosterhjemsforening og Landsforeningen for barnevernsbarn.

Utfyllende om resultatene

Fosterbarna i denne undersøkelsen hadde tilsynsfører på intervjutidspunktet. Men bare en kan huske at tilsynsfører ble oppnevnt samtidig som han flyttet i fosterhjemmet, og så nær som alle har opplevd perioder uten tilsynsfører.

Selv om det er store variasjoner i fosterbarnas oppfatninger av formålet med tilsynsfører, har alle fosterbarna en forståelse av hvorfor tilsynsfører kommer, og spesielt med tanke på kontrollfunksjonen. Det bare et par av fosterbarna som forteller at tilsynsfører skal formidle deres erfaringer og oppfatninger til barneverntjenesten eller at tilsynsfører er en støtteperson for dem.

Bare et fåtall av fosterbarna forteller at tilsynsfører har hatt en stor betydning for dem, både sosialt og som støtteperson. De fleste fosterbarna er likegyldige til tilsynsførerordningen. De opplever at de ikke har behov for denne personen og de skjønner ikke vitsen, dessuten bidrar det til å skille dem ut fra de andre i kameratflokken. Andre av fosterbarna opplever tilsynet som noe hyggelig som skjer i hverdagen og noen opplever det som en trygghet at det er noen der.

Bare et fåtall av fosterbarna har fått uttale seg om valg av tilsynsfører. Et av fosterbarna har foreslått en konkret person selv og noen andre har fått presentert et forslag til en person. Et par av fosterbarna har fått tilsynsførerne som de kjente fra før som lærer, barnehageansatt eller trener. Andre tror at det er fosterforeldrene og barneverntjenesten som har funnet frem til en tilsynsfører som passer til dem, og flere av fosterbarna er også fornøyd med dette valget.  Flere har tilsynsførere som informerer dem om at de kan bytte tilsynsfører hvis de ønsker det, men ingen forteller at de har gjort det.  Mange av tilsynsførere er kvinner.

Fosterbarna forteller at tilsynet gjennomføres enten ved tilsynsbesøk i fosterhjemmet, ved besøk hjemme hos tilsynsfører eller ute med ulike aktiviteter. Noen av fosterbarna ønsker at tilsynet skal være hjemme, mens de fleste mener de må gjøre noen aktiviteter sammen med tilsynsfører.  Dette for å etablere god kontakt og tillit til en person, som igjen vil bidra til at samtalen mer kommer av seg selv.

Fosterbarna blander sammen rollene til tilsynsfører og saksbehandler, og de opplever ikke tilsynsfører som uavhengig av barneverntjenesten.

Antall tilsynsbesøk i året varierer for fosterbarna. Noen forteller om faste besøk to eller fire ganger i året, Andre har hyppigere besøk spesielt rett etter innflytting eller ved ny tilsynsfører. To av fosterbarna som forteller om mistrivsel i fosterhjemmet hadde hyppigere tilsynsbesøk.

Fosterbarna formidler også som et dilemma at det er ikke alltid er lett for fosterbarn å formidle mistrivsel i fosterhjemmet av redsel for represalier fra fosterforeldrene. En av tilsynsførers store og vanskelige oppgave er nettopp å fange opp dette.

Ikke alle fosterbarna vet at tilsynsfører skriver rapporter etter hvert tilsynsbesøk, og stiller seg noe undrende til dette da de trodde tilsynsfører har taushetsplikt. På noen tilsynsbesøk er dette med rapporten fast tema. Andre har ikke vært klar over det før forhold de har snakket om med tilsynsfører om, er blitt tatt opp med dem av saksbehandler. Noe som blir oppfattet som et stort tillitsbrudd.

Det mest fremtredende funnet i denne undersøkelsen er den manglende stabilitet i de personer som velges til tilsynsførere, og dette er hovedgrunnen for at denne ordningen ikke fungerer etter intensjonen i forskriften. Fosterbarna har opplevd utallige skifter både av tilsynsførere og av saksbehandlere, og ofte blir personen bare borte uten at de får en grunn for at vedkommende har sluttet. Fosterbarn er en sårbar gruppe, mange har vært utsatt for omsorgssvikt og flere brudd i nære relasjoner. Tilsynsordningen skal ivareta fosterbarnets rettssikkerhet, men med den manglende stabilitet i valg av tilsynsførere kan ordningen øke barnas manglende tiltro til voksne. Tilsynsførers manglende tilstedeværelse blir særlig tydelig når det skjer utilsiktede flytting fra fosterhjemmet.

Anbefalinger fra fosterbarna i denne undersøkelsen

Tilsynsfører må være:
·         En som kommer når det er behov
·         Helst en vi kjenner på forhånd

Hvis det ikke finnes må vi få anledning til å treffe noen aktuelle tilsynsførere før det endelige valget tas. Fosterbarna er opptatt av at kjemien skal stemme dem imellom.

·         En vi har tillit til

Og som en kan snakke med alt om og som gir god og forståelig informasjon.

De fleste fosterbarna mener at en blir best kjent ved å gjøre aktiviteter sammen som fosterbarnet liker.

·         En som snakker med flere

Noen av fosterbarna mener at tilsynsfører også bør snakke med skolen og barnehagen for å skaffe seg informasjon om fosterbarnets fungering.

·         En med makt og myndighet

Et av fosterbarna sier at tilsynsfører må få mer makt og myndighet. Og som fungerer som fosterbarnets ekstra talerør.

·         En god lytter og en god prater

Den perfekte tilsynsføreren er perfekt fordi hun alltid er morsom, trivelig og koselig, utadvendt, det er litt fart i henne og hun er ”kul”, hun tar fosterbarnet med på morsomme aktiviteter.  Videre er det en som lytter, tar en på alvor, viser respekt, gir svar og en som en vet hvor en kan treffe.  Dessuten en som er flink til å prate med barn.

  • Tillitsperson

Til forslaget til fosterbarna i prosjektet ”Vitaminer til barnevernet” om å kalle tilsynsfører for tillitsperson, synes flere av fosterbarna at dette hørtes mye bedre ut.

  • En stabil person

Det viktigste budskapet til alle fosterbarna i denne undersøkelsen er at de personer som skal snakke med dem er de samme personer i flere år. Dette gjelder både for tilsynsførere og saksbehandlere.

Nødvendige endringer for tilsynsførerordningen

I denne foreslås en profesjonalisering av tilsynsordningen for fosterbarn og en utvidelse av tilsynsførersmandatet. I det følgende har vi skissert noen viktige områder – uten at dette vil være en ferdig utredning av en fremtidig modell.

  • Tilsynet for fosterbarn må få en større myndighet enn det har i dag.
  • Tilsynet må flyttes til et annet nivå enn den kommunale barneverntjeneste. De som skal kontrolleres kan ikke være de samme som skal oppnevne kontrolløren og bestemme hva slags godtgjøring det skal gis.
  • Status for tilsynsførerordningen må heves etter modell av andre tilsyn vi har i samfunnet (som for eksempel Mattilsynet). Tilsynsinstituttet må være ansvarlig for at tilsynsførerne får rammebetingelser som gjør oppgaven så forpliktende at de følger barnet så lenge som nødvendig. Det må blant annet innebære et ansettelsesforhold til å utføre denne oppgaven, internopplæring, tilbud om veiledning og tilbakemeldinger/ medarbeidersamtaler.
  • Ved plassering i fosterhjem skal barnet, som nå, sikres en egen person som skal føre kontroll med omsorgen i fosterhjemmet og at de forutseninger som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp. Tilsynsfører må inneha en ombudsrolle fremfor en støttekontaktrolle. En som skal være fosterbarnets og fungere som en talsperson gjennom hele plasseringen. Personen skal sikre at barnet får ivaretatt sine rettigheter, blant annet informasjon og uttalerett.
  • Ved at tilsynsførerordningen profesjonaliseres og mandatet innebærer mer en tydelige  ombudsrolle vil det være nødvendig at tilsynsførere har en barnefaglig kompetanse.
  • En tilsynsfører som skal utføre sin oppgave i tråd med ombudsmodellen, må i tillegg til barnefaglig kompetanse ha spesifikk kunnskap om barnevernloven
  • Ut fra fosterbarnas fortellinger i denne undersøkelsen så vi at ikke alle fosterbarna fikk tilstrekkelig og forståelig informasjon om de ulike roller til tilsynsfører og saksbehandler, om tilsynsførers mandat, egen medvirkning til valg av tilsynsfører og om rapporteringsplikten. Tilsynsordningen må oppgraderes også når det gjelder ”å snakke med barn”. Det må settes inn opplæring med praktisk trening for å bli gode nok til å holde oppe barneperspektivet.
  • Hvis vi tar et tilbakeblikk på hva fosterbarna i denne undersøkelsen sa om valg av tilsynsfører, er de klare på at det bør være en person de kjente fra før. Hvis det ikke var

noen de kjente fra før var det helt sentralt å finne ut om kjemien stemte mellom dem. Men det aller viktigste for fosterbarnet ved utvelgelsen er at personen kan bli i dette oppdraget så lenge de bor i fosterhjemmet.

  • Å følge barnas ønsker behøver ikke være i strid med et krav om kvalifikasjoner og en profesjonalisering i rollen. Når barna ønsker et familiemedlem så må det vurderes om vedkommende har formelle kvalifikasjoner og om nærheten til familien kan gjøre personen innhabil. Barnets uttalerett skal ikke fravikes.
  • Kontaktformen og hyppighet som velges må avveies i forhold til hvert enkelt barn. Det er stor forskjell på de barna som har bodd mange år i fosterhjemmet og de som flytter i fosterhjem som ungdom. Det varierer også i hvilken grad det er ansvarsgruppemøter og samarbeidsmøter rundt fosterbarna.
  • Det er viktig hvordan funksjon og relasjon står i forhold til hverandre. Barnehjemsgranskningene har avdekket flere overgrep av barn mens de har bodd på barnehjem. Dette til tross for at det var tilsyn. Tilsynspersonene var der og drakk kaffe og det ble skrevet fine rapporter. Men de så ikke det de skulle ha sett. Relasjonen kan komme i veien for funksjonen.  Det blir derfor viktig at tilsynsfører ikke er bundet opp i relasjoner så de ikke fanger opp barnas signaler på at noe er galt.
  • Fosterbarn i denne undersøkelsen minner oss på at aktivitet skaper kommunikasjon. Aktivitet er en mer naturlig kommunikasjonsform for mange barn enn å sitte rundt et bord.  Vi må ikke låse oss i det at aktiviteten ikke kan ha en annen funksjon enn aktiviteten selv.
  • En viktig del av tilsynet er både hvordan det rapporteres og hvordan barna ivaretas hvis de har sagt fra om mistrivsel og manglende omsorg i fosterhjemmet. Det må stilles krav til tilsynsførere om rask rapportering etter å ha vært i kontakt med barna. Videre må det gis systematisk tilbakemelding på rapportene. Det må sikres at det som rapporteres tas på alvor.

Vi trenger alle en person som er der for oss uansett om vi er i fosterhjem eller ikke, ,men fosterbarna trenger spesielt den ene.

Publisert av: Renathe Arevoll | mars 15, 2010

Janteloven…

Janteloven lyder slik:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Jeg syns vi heller skal snu den og bruke denne loven:

Dersom du ikke vil lage din egen Anti-Jantelov, så kan du lese Erling Førland sin. Han laget den for å fremheve hans egen (motsatte) erfaring, som er viktig for god psykisk helse.

  1. Du er enestående.
  2. Du er mer verdt enn noen kan måle.
  3. Du kan noe som er spesielt for deg.
  4. Du har noe å gi andre.
  5. Du har gjort noe du kan være stolt av.
  6. Du har store ubrukte ressurser.
  7. Du duger til noe.
  8. Du kan godta andre.
  9. Du har evner til å forstå og lære av andre.
  10. Det er noen som er glad i deg.

Vi er alle queens, ikke bry dere om hva alle andre mener og syns hele tiden!! 🙂

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier

%d bloggere like this: