Publisert av: Renathe Arevoll | november 8, 2010

Dagbladet en julaften 2005 – min historie

Julaften 2005 da sto det det en artikkel om meg og min historie, dette har vært veldig etterspurt fra dere blogglesere, så her er det 🙂

VI ER I HORTEN en råkald formiddag med lav sol. Bare få dager
før julaften.
– Jeg har nesten ikke sovet i natt!
– Ikke jeg heller. Jeg har vært så spent! Gud, så godt det er
å se deg igjen.
To lengtende sjeler slår armene rundt hverandre så tårene
spruter i kulda.
Mange år er gått siden de sist møttes, Maiken Hjertnes (53) og
Renathe Arevoll (22). De fyller fremdeles et stort rom i
hverandres hjerter. Maiken, den voksne førskolelæreren som så.
Renathe, den mishandlede, lille jenta som ble sett.
Alarmklokkene ble satt til å varsle en høstdag i 1988, da
Renathe var fem år.
Barnevernet hadde sendt to folk til barnehagen på Sagene i
Oslo for å effektuere et vedtak om å bringe jentungen til et
barnehjem i Asker, straks og uten forvarsel.
– Vi prøvde å si det til Renathe på en skånsom måte, forteller
Maiken, som var styrer i barnehagen den gangen.
– Jeg lovet å bli med i bilen. Hun lå i fanget mitt og gjentok
flere ganger «Men jeg har jo ikke sagt noe. Jeg har ikke sagt
noe!» Jentungen brøt helt sammen. Jeg lovet henne at hun
skulle få fortsette i barnehagen, om hun så måtte kjøre
drosje. Og slik ble det.
Renathe nikker:
– Den flyttedagen husker jeg godt. Jeg var så redd at jeg beit
barnevernsdama i puppen!
Barnehjem sto for meg som det verste stedet. Jeg hadde lenge
blitt truet med å havne der, hvis jeg røpet hva bestefar
gjorde med meg i campingvogna.
INGEN VET SIKKERT når overgrepene begynte. Renathe sier det
startet med at hun først ble seksuelt misbrukt av morens
samboer, og at overgrepene fortsatte fra både morfar og en
onkel. Barnevernet hadde familien tidlig under oppsikt som en
«bekymringssak om omsorgssvikt». Da Renathe fylte tre år, fikk
hun prioritert plass i barnehagen der Maiken var styrer.
Barnehagen vurderte moren som ressurssvak. Snart kom
besteforeldrene på banen og overtok omsorgen for Renathe, til
tross for at de bodde utenbys.
– Barnevernet godkjenner som regel ikke besteforeldre som
fosterforeldre, for barn trenger jo besteforeldre som
besteforeldre. I dette tilfellet så man mellom fingrene på
det, fordi de trodde det skulle bli en bra løsning.
Betingelsen var at hun skulle fortsette i barnehagen, som ble
hennes stabile punkt i tilværelsen, forklarer Maiken.
Hun registrerte at lille Renathe ble gladere, i hvert fall en
stund. Maiken ante ikke at jentungen nå hadde det verre enn
noensinne.
I dag forteller Renathe om tida hos besteforeldrene:
– Vi bodde i et hus som lå for seg selv, langt inne i skogen.
Utenfor sto det en campingvogn. Det var der alt skjedde. Der
ble jeg misbrukt av både bestefar og en onkel, som den gang
var en ung gutt. Jeg hadde mange ganger lyst til å fortelle
alt til Maiken, men jeg turte ikke. For dersom jeg røpet det,
ville jeg havne på barnehjem. Det hadde bestefar sagt.
I BARNEHAGEN ble Renathe vasket hver morgen og fikk ny
underbukse på. Slik var rutinene.
– Hun var skitten og luktet vondt. Hun klaget over vondt i
magen, i tissen og i rumpa. Problemet med barnevernssaker er
at de ofte er personavhengige og tar lang tid, forklarer
Maiken. – En saksbehandler sluttet, en ny kom, men ble
sykmeldt. Tida gikk. Men endelig ble det besluttet å flytte
henne «med tvang» til barnehjemmet i Asker.
– Det var godt du forsto at noe var galt hjemme, sier Renathe
og gir «barnehagetanten» sin en klem. – Det er Maiken jeg kan
takke for at jeg fikk hjelp.
– Min erfaring er at det er bedre å ta feil og bli upopulær,
enn ikke å tore. Har du tatt feil, er det en positiv ting og
ikke et nederlag, sier den tidligere barnehagestyreren.
Etter ett år på barnehjemmet fikk Renathe flytte til en
fosterfamilie i Horten. Det ble begynnelsen på et helt nytt
kapittel. Men for Maiken var det trist. Barnehagestyreren
hadde knyttet seg til den viljesterke lille jenta. Hun som var
så lojal mot dem som sviktet henne mest.
I DAG ER Renathe gift og i full jobb, men ikke som
hjelpepleier, som hun er utdannet til. Hun henter krefter i
sang og musikk, og gjennom arbeidet som leder for
Landsforeningen for barnevernsbarn.
– Min erfaring er at barnevernet driver med foreldrevern. De
lar hensynet til de voksne gå foran barna, sier Renathe.
– Husker du en julaften fra du var liten?
– Bestemor hadde bursdag, husker jeg. Vi hadde juletre, pakker
og ribbe, men også fyll og spetakkel. Jeg så på «Flåklypa» på
TV. Og så har jeg noen rare bilder her. Se, så fin kjole!
Renate viser oss to, små falmete fotografier av en naken,
lubben jente sammen med julepyntede voksne foran et juletre.
Barnekroppen er fingermalt.
– Jeg vet ikke hvorfor, men det er vel ikke helt normalt? sier
Renathe undrende.
Å BESTEMME SEG for om vi skal blande oss inn i andres
problemer eller ikke, er svært vanskelig. Mange lukker øynene,
kanskje for å unngå trøbbel.

Advertisements

Responses

  1. Sterk historie. Du er modig som tør, Renathe!

  2. Respekten min for deg bare øker og øker Renathe!
    Du er så utrolig sterk og modig.
    Stå på videre med den fantastiske jobben du gjør.
    A er virkelig heldig som har nettopp deg som mamma 🙂
    Klem


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: