Publisert av: Renathe Arevoll | oktober 27, 2010

Informasjon til barn og unge gir trygghet!

Jeg er tidligere barnevernsbarn eller såkalt fosterbarn og stolt av det. Det er lenge siden jeg sa det første gang. Nå har det til og med stått i avisen og jeg har sagt det på tv så jeg kan ikke gå tilbake på det, men det vil jeg ikke heller. For jeg er fortsatt stolt, kanskje mer stolt nå enn noen gang tidligere. For hvor mange er det som er så heldige at de har foreldre som har valgt seg fordi de ville ha nettopp dem? Jeg har det!

Det jeg mener å si er at biologiske foreldre får sine barn, de velger dem ikke. Og selvsagt blir de glade i dem. De kan forme dem og påvirke dem til å bli den typen mennesker de ønsker at de skal bli. Det er ikke det, fosterforeldre kan også forme og påvirke barna, men på en helt annen måte enn de biologiske foreldrene. Fordi fosterbarna alltid vil ha med seg normer, opplevelser og minner, på gode godt og vondt, fra et hjem eller kanskje flere. Barnevernsbarn har en ryggsekk som er full av opplevelser som ingen andre barn kunne tenke seg.  Hva de har med seg vil variere fra barn og ungdom, barnets alder og historien. Men noe vil de uansett ha med seg og det vil også være med å forme dem som mennesker, veien videre til å skrive livets manus.

Hvorfor er da de som jobber med barn og unge så redde for å snakke med de? Barna er jo eksperter på sitt eget liv. De har jo levd i alle tragediene som er grunnlaget ofte, for at de ikke kan bo hjemme.

Barn som flytter i fosterhjem kommer fra familier der de møter tomme kjøleskap, oppdrukne ølbokser, går dagevis uten å skifte bleie eller har en far som setter fyr på senga fordi han ser syner.

Barn kommer i fosterhjem når stefar denger de daglig, når en nær omsorgsperson seksuelt forgriper seg på dem, eller når mor heller vil feste med den nye kjæresten enn å sørge for at barna får middag.

Historiene man leser om barn som er lenket til bordet for å ikke forstyrre når far ser på tv, eller som blir sperret inne i kjelleren med rottene hvis de har sølt sjokolademelk er historier som skjer i virkeligheten og gjør at barnevernet ønsker å flytte disse ungene. Jeg har møtt barn som har vært så understimulerte at de i en alder av et halvt år ikke kan takle og bli holdt og gitt mat samtidig fordi det er for mye stimuli. Jeg har snakket med barn som gråter når de må dra fra moren etter endt samvær selv om mor har vært så ruset hele tiden at hun knapt nok har enset hva som har foregått.

Og jeg overdriver ikke.

Slike opplevelser setter spor i en liten barnekropp og i oss voksne når vi hører om dem. Alikevel så tørr vi ikke snakke med barna om det? For at barn og unge skal få det best mulig i sitt møte med barnevernet  og det offentlige hjelpeapparatet så må det kommunikasjon til. Både med barna som er den aller viktigste aktøren sitt eget liv. Men også mellom alle instanser som skal jobbe for at nettopp det barnet skal få det best mulig. Da snakker jeg om skole, barnehage, Bupa, helsestasjon og flere aktører.

Vi har hørt om barn og unge som ikke ble fortalt at de skulle flytte til en ny familie eller en ny institusjon før det plutselig skjedde.
Vi har hørt om barn og unge som plutselig ikke lenger skulle ha samvær med foreldrene, eller uten forvarsel skulle ha mye mer av det.

Disse barna opplevde ikke bare at de ikke ble regnet ordentlig med. Tilværelsen deres ble mye mer uforutsigbar og utrygg enn hva den hadde behøvd å bli.

Jeg tror voksnes usikkerhet på hvordan snakke med barn i krise er den viktigste grunnen. Mange voksne er også redde for å gjøre ”vondt verre” hvis de snakker med barna på ”feil måte”.

Et ungt relasjonskadet menneske trenger mest av alt voksne rundt seg som representerer grenser, forutsigbarhet og kontinuitet. Den “profesjonelle hjelper” må bruke andre arenaer enn bare møtet med den unge for å dekke alle behov, dermed må alle kommunisere skikkelig.

Informasjon til barn og unge gir trygghet!

Sitat av Mia Børjesson:

Vi skal ikke fortelle barna våre alt di skal gjøre, men gi dem det verktøyet som gjør at di kan skrive sitt eget manus i livet ”


Reklamer

Responses

  1. For et fint innlegg. Jeg er også veldig for den å snakke med barn. Fortelle dem hvordan det virkelig er. Være ærlig og åpen. Jeg tror det i det lange løp er mye bedre. OG ikke minst for barnevernsbarn.
    Fortsett med den gode jobben du gjøre Renathe.

  2. Viktig innlegg, Renathe!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: